Vi må snakke om teater på Rom for dans – velkommen til deg som er en del av feltet, eller en alliert.
Internt i scenekunstmiljøene har det lenge vært opplevd som at ting står på spill. Flere politiske partier konkurrerer i sine alternative statsbudsjetter om kutt i finansiering av kultur. Scenekunstnere henges ut som pengehungrige fiender av folk flest, som i kulturelitistiske kunstnerlosjer deler ut olje- og skattepenger til seg selv og sine like.
Kunstnerne frykter at verden slik vi har kjent den, med søkbare midler tildelt av fagfeller på armlengdes avstand, står for fall. Dette, samtidig med at kunstinstitusjonene får stadig økende krav om egeninntjening, gjør at det i kunstfeltet har oppstått en intens jakt på kunstkonsumenter. Publikumsplasser må fylles opp for enhver kunstnerisk pris – eller kunstnerisk integritet, som det kalles internt.
Kulturdebatten er så tendensiøs, så preget av polarisering og frykt. Ja, ting er vanskelige for tiden, både i og utenfor feltet.
Men hvem er feltet? Altså kulturfeltet, eller kultureliten som de som er utenfor feltet og påstår å finansiere dem som er i feltet, kaller oss. De som er i feltet, er jo VI, kunstnerne, de skrivende, skapende og kanskje også de utøvende, som går fra prosjekt til prosjekt uten å bære ansvaret for samtidsrelevans eller finans.
Og produsentene? Nei, ikke de, de er ikke med på den måten, de lever av, ikke for feltet. Men dramaturgene og teatersjefene. Og kritikerne! Ja, kritikerne er også med i feltet, og VI, feltet, må stå sammen.
VI vet at fremover kan virkeligheten bare bli verre. Og hva vil det ha å si for kunsten?
VI vet hva VI har å miste, ikke bare midler, men relevans. Men relevans for hvem eller hva? For dem, eller OSS, for samtiden, eller for …
… framtiden?
PS: Vi holder det internt. Ikke spre ordet unødig!
Vel møtt!
I sin nye forestilling legger Kristinsdottir/Willyson kritikerne, kunstnerne og den interne kunstdiskursen under lupen. Her utforsker de potensialet for allmenn kulturpolitisk relevans i en hyperintern kunstdiskurs. Forestillingen beveger seg inn i spørsmål om kunst som beredskap, symbiosen mellom kunstnerøkonomi og krigsøkonomi, og det smale og interne kontra det brede og såkalt relevante.
● Kristinsdottir/Willyson har samarbeidet siden 2007 og er kjent for uforutsigbart, sårt og humoristisk teater med stort kunstnerisk overskudd. Arbeidene deres undersøker hvordan personlige erfaringer veves sammen med større sosiale, politiske og eksistensielle spørsmål. De preges av friksjon mellom det private og det kollektive, mellom tekst og fysisk-visuelt formspråk, og mellom det umiddelbare og det strengt komponerte.
Hildur Kristinsdottir og Eirik Willyson har begge omfattende kunstnerskap ved siden av samarbeidet. Kristinsdottir har blant annet stått bak den kritikerroste trilogien Klassikere for kids, mens Willyson er forfatter av romanene Odalen (2021) og Hemmelige tjenester (2024), i tillegg til sitt arbeid som dramatiker og scenekunstner. Sammen og hver for seg har de gjestet Black Box teater en rekke ganger. Sist besøkte de Black Box teater med Safariland (2025), og tidligere med Do-re-me-too-sa-Lo-li-ta (2023), My Little Willy (2021) og Lille Leiolf (2019).
